Idet jeg skriver,er det nøyaktig en uke siden jeg gikk på matta for å bryte min første Kamp under EM i Polske Katowice. Den siste uka har vært helt uvirkelig. Det føles helt fantastisk!! En følelse som ikke kan beskrives! Her er et lite sammendrag av eventyret.
Vi ankom Polen kl.9 på torsdag morgen. Det meste gikk til soving, før det ble en treningsøkt kl.15. Jeg hadde med meg Joachim Iversen som sparringspartner. Han var samtidig assisterende trener for Eren Gekken. Fredag var det innveiing. Det ble en tur i hallen først for å trene og ta den siste kiloen. Jeg følte meg veldig bra på treninga. Innveiinga gikk som smurt, bortsett fra at jeg trakk nr. 18 av 18. De skal komme fortest mulig ned til 16 brytere, det betyr at nr.1-14 går direkte til 1/8 finalen, mens 4 brytere må inn i Elimineringsrunden, eller Qualification. Jeg stod først i køa, og da jeg trakk dette nummeret, ristet jeg på hodet og lo mens jeg så på treneren min. Han lo også. Jeg sa jeg ikke var interessert i å vite hvem jeg møter. Vil man vinne, må man slå alle uansett, enten du møter Russeren i første eller siste kamp. Hvorfor ikke bare slå ut de beste først? Etter veiinga dro vi ut og spiste, før vi dro i hallen igjen for å heie fram Silje Kippernes fra min klubb Braatt i bronsefinalen. Hun måtte dessverre se seg slått av den polske jenta på hjemmebane.
Jeg slet med å sovne om kvelden. Jeg ville bare gå på matta og bryte. Samtidig var spenninga og nervøsiteten der. Det ble en lang kveld med tenking. Neste morgen våknet jeg tidlig. Jeg dro og spiste frokost, og pakket baggen. Jeg var klar 3 timer før stevnesart kl.10. Vi møttes i resepsjonen kl.8, hvor jeg fikk vite trekningen min. Latterlig. Jeg kunne ikke ha fått en verre gruppe en jeg hadde fått. ALLE brytingens stornasjoner var i min gruppe. Ungarn(EM sølv) Azerbaijan(VM bronse) Georgia (EM bronse) Tyskland (EM bronse) Tyrkia (VM bronse) og selvfølgelig Russeren. Jeg trengte ikke noe mer over det, alle skal slåes, hvis ikke, skal jeg iallefall gi alt jeg har, og forlate matta med å vite at jeg ga alt. Etter en kort og intensiv treningsøkt var vi i gang. Gameday.
1.kamp: Huteleac, Romania. 1/16 finale/Qualification
Jeg var sikker på at jeg tok denne kampen, og sånn ble det. Etter 1 1/2 minutt ble det fallseier. Jeg fokuserte allerede på en tøff kamp mot Tyrkeren som akkurat hadde slått Ukraina.
2.kamp: Baskóy, Tyrkia. 1/8 finale.
en kamp jeg ikke gleder meg til. Jeg visste det kom til å bli 6 minutter helvete, selv om trenerne sa han knakk på utholdenheten etter 4 minutter. Jeg startet aggressiv, og fikk inn en fin mare og tok ledelsen(4-0) etter omtrent 2 1/2 minutter. Resten ble krig. Selv om Tyrkeren knakk som trenerne sa, fortsatte han å krige. Men jeg hadde full kontroll, og etter 6 minutter stod jeg igjen som vinner.
3.kamp: Nuruiev, Azerbaijan. 1/4 finale.
jeg ville vinne denne kampen, for det betydde semifinale og medaljekamp. Jeg var nervøs, fordi Azerbaijaneren var beryktet for god utholdenhet og høyt tempo. Jeg feilet på et grepsfprsøk, og lå under 0-2 etter bare 20 sekunder. Jeg holdt meg i ro, og fortsatte å kjøre, han var noen kilo lettere enn meg, og jeg visste han kom til å bli med på grepene mine. Og sånn ble det. Grep på grep. Etter 2 1/2 minutter hadde jeg vunnet 10-2, teknisk overlegenhet og var klar for semifinale. Jeg ville gå hele veien til gull, og ingen skulle stoppe meg!
4. Kamp: Kirtshkalia, Georgia. 1/2 finale.
en bryter jeg har kriget med 2 ganger før, og alltid vunnet etter et tett oppgjør. Men han var også i veldig bra form idag, og hadde slått tyskeren og russeren rimelig greit. Jeg røk rett på et hodefall, noe jeg egentlig prøvde å unngå. Jeg lå under 0-4. Det kom et hodefallsforsøk til, som jeg HELDIGVIS klarte å stoppe.(hadde han fått til dette, hadde kampen vært over). Jeg kontret grepet, og dro til med et veldig lavt krysstak. Etter litt diskusjon mellom dommerne, stod det 4-4. Jeg ledet på siste aksjon, men trodde jeg lå under. Så jeg var offensiv, og jobbet som en maskin. Georgeren hadde enormt press mot meg, og jeg rygget, brukte farta hans og dro han på et slengkryss. 1minutt igjen, og jeg hadde Georgeren i fallspress. Jeg kjente finalen. Dommeren slo i matta. Fallseier. Finale. Men jeg var langt ifra ferdig, og langt ifra fornøyd, da jeg visste hvor bittert et finaletap smakte. Jeg skulle ha dette gullet! Og kun hviterusseren (som hadde slått Brytestormakt Armenia i semifinalen 3 sekunder før slutt) stod i veien for gullet, Jeg ville bryte med en gang. Jeg var klar, jeg visste at en lang pause kom til å knekke kroppen min. Men jeg måtte vente i 6 timer. Jeg dro og slappet av på hotellet. Prøvde å sove. Men det eneste jeg så, var kampen. Jeg brøt finalen konstant i hodet mitt. Tiden stod stille, og jeg holdt på å bli gal. Så, endelig, kl.17.15 dro jeg og Joachim til hallen for å trene for å få igang kroppen igjen. Tiden var inne.
5. Kamp: Kaminskiy, Hviterussland. Finale.
Jeg var sliten og tom. Bare tanken på gull holdt meg gående. Jeg ville ha gullet mer enn hviterusseren. Dommeren blåste i fløyta, og matchen var i gang. Hviterusseren hadde et enormt trykk fremover. Jeg rygget en del. Jeg merket hvor passiv jeg var etter 1 minutt. Noe måtte skje. Jeg prøvde på en mare, hviterusseren mistet balansen, jeg kom bak, og kastet. 2 poeng for et kast jeg burde ha fått 4 for. Men jeg tenkte ikke på det, og kjørte på. Jeg rygget igjen. Enda et mareforsøk, som ble til en nedrivning. Jeg fikk utrolig bra trøkk. Hviterusseren hadde ingen sjans til å stå imot. 4-0. En aksjon til så kunne jeg vinne. Jeg merket jeg begynte å bli sliten og følte for å ta risiko og utfordre skjebnen. Jeg lot han tre meg opp(feste begge armene under mine og rundt meg). Jeg visste jeg var sterke, og klemte armene hans sammen, og tok over koblingen. Det ble et lavt, men eksplosivt kryss. 4 poeng! Rett opp, i tilfelle det ble misforståelser fra dommerens side. Dommeren stoppet kampen. 8-0. Teknisk overlegenhet- i en EM-finale!! Jeg kunne ikke tro det. Jeg ropte alt jeg hadde. Endelig var gullet mitt!! Etter så mye motgang. Etter 2 finaletap de siste to årene (finaletap 2012, Bronsefinale tap 2013). Følelsen var ubeskrivelig. Jeg fikk kastet det norske flagget i armene. Jeg holdte flagget over hodet, og løp en seiersrunde rundt alle 3 mattene. Akkurat dette hadde jeg drømt om i så mange år. Endelig. Uvirkelig. Magisk. Historisk. Jeg visste ikke hva som skjedde, men jeg nøt det.
Det et så mange jeg må takke. Det er så mange spm har stilt opp, støttet meg og bidratt. Dere vet selv hvem dere er!
En stor takk til treneren min, Eren André Gjægtvik, som skal ha like mye av æren for dette gullet som meg. Jeg hadde ikke vært der jeg er idag uten han.
Også en takk til Joachim Iversen, som reiste ned til Polen frivillig og av egen lomme, som treningspartner for meg!